There and back again

There and back again

Publisert:

Jeg har lenge gått og gledet meg til å komme hjem fra ferie, nesten like lenge som jeg har gruet meg til å dra.  Jeg fikk et uheldig innfall, og litt meg overtale til å bli med til Asia.  For å være helt ærlig hadde jeg regnet med at jeg skulle slippe unna hele greien, ved ikke å være aktiv på forhånd.  Jeg tok feil
Jeg klarer ikke bestemme meg for om det gikk opp- eller nedover etter at jeg fikk visum, men en ting er sikkert – det har gått langt.

Første kvelden i Beijing, det viste seg at vi bodde like ved Temple of heaven, dessverre var tempelet stengt, men resten av parken var åpen.

Temple of heaven park

Dagen etter ble brukt på det som for meg var hele grunnen til å besøke dette landet.  Vi besøkte den kinesiske mur. Til venstre i bildet ser man taubanen vi tok opp på muren.  Der oppe gikk vi i kø, og det var små asiatiske mennesker med paraplyer over alt.  Likevel skulle vi ikke gå mer enn et par tårn, før man fikk muren nesten for seg selv, som på dette bildet.  
The great wall

Vi tok som nevnt taubane opp, da skulle det bare mangle at vi bob-bane ned igjen.  Denne var morsom i teorien, men i praksis ble man sittende å tviholde på bremsen, i kø hele veien nedover.  Jeg klarte ikke en gang å få nok fart til å føle en form for avkjøling en gang, ikke noe å bruke penger på med andre ord

Etter en dag på muren, skulle vi ende opp med å gå en runde i byen på kveldstid.  Dette var omtrent så nærme den forbudte by som vi kom.  Det skulle vise seg at man måtte kjøpe billetter på forhånd, noe vi ikke hadde gjort, og fant ut dagen før vi skulle forlate Beijing.
Den forbudte by

Etter en natt på det som kanskje er den hardeste sengen i hele verden, fortsatte vi turistopplevelsen rundt sommerpalasset.

Summer palace

Summer palace

Etter alt som kunne gå galt på togstasjonen, gikk galt, kom vi oss til slutt fra Beijing, og videre mot Vietnam og Hanoi.  

Train street i Hanoi.

Train street

Jeg hadde på forhånd sett videoer på internet, av tog som kom sigende sakte, men sikkert gjennom trange gater.  Der markedet og jernbanesporet var en og samme ting.  De var ikke derfra...

Train street by night

I ettertid syns jeg at gaten ser ganske romslig ut, men der og da, var den veldig trang.

Fra Hanoi tok vi toget sørover.

Vietnam rail

Noe av det vi fikk med oss, på vår ferd sørover i landet, var Phong Nha cave – en dryppsteinsgrotte vi ble rodd gjennom med båt.
Boat

Lenger sør kom vi til Hoi An, en by jeg vil anbefale på det sterkeste.  Angivelig finnes det over 400 skreddere der.  Om alle er flinke vites ikke, men alle er i det minste veldig interesserte i alle turistene de finner.  Her var forøvrig hele gamlebyen dekket av et overraskende godt fungerende åpent Wi-Fi.  Hva mer kan man be om?  Om byen var koselig før jeg fant internett, ble den bare enda bedre med.

Hoi An

Herfra dro vi for å se på templer, i et område kalt My Son.  Disse ble bombet sønder og sammen under krigen, da det var mistanke om at Viet Cong gjemte seg i templene.

My Son

Jeg kunne skrevet mye om togene vi til gjennom landet, men jeg nøyer meg med å beskrive det hele som "en opplevelse"...

Vietnam Rail

Etter et par dager var ikke dette lenger noe å snu seg etter.  Da hadde jeg alt sett at de lokale kunne finne på å kjøre med et kjøleskap på tvers bakpå scooteren sin.

Scooter

Da vi til slutt endte opp i Ho Chi Minh city, ble trafikken dog en helt annen.  Jeg Hanoi var ille, men det føltes plutselig ikke som noen ting.  Ho Chi Minh city er det verste jeg noensinne har sett.  Det plager meg at jeg ikke klarte å ta et bilde som virkelig viser hvor ille det var, dette var nemlig bare et vanlig vegkryss; 

Ho Chi Minh City

Jeg hadde ikke satt meg på bakpå til drosjen i grønt, om jeg så fikk betalt for et en gang...