Plutselig har det gått ti år

Plutselig har det gått ti år

Publisert:

I dag er det ti år siden jeg Begynte å jobbe på Bergen lufthavn.  Første april 2008 signerte jeg papiret der det stod at jeg fra 02/04/08 var ansatt som vikar i Widerøes flyveselskap.  Jeg var atten år, på vei inn i russetiden.  Alt jeg søkte på var en sommerjobb, for å ha noe å drive med frem mot førstegangstjenesten.  Widerøe hadde ikke utlyst noe, men jeg tenkte det kunne være verd et forsøk – jeg hadde ingen ting å tape, men alt å vinne slik jeg så det.  Hvordan ellers skulle jeg få tilgang til fly på nært hold?
Selv om jeg hadde forventet det, ble jeg likevel litt skuffet da min kommende sjef ringte meg, og fortalte at de ikke så etter noen til sommersesongen.  Når hun fikk snakke ferdig, kom det dog frem at de  etter vikarer på generell basis.  Jeg forstod ikke umiddelbart hva det var.  "Vikar" hørtes negativt ut, ville jeg det da?  Heldigvis takket jeg ja, og kom etter hvert også til å forstå at vikarer fikk jobbe mer enn nok på lufthavnen.
Den gang var dressen grønn, i dag er den blå.  Det er den samme gutten som tar den på, han som trer gjennom dørene på Flesland mest for å se på flyene.  jeg har ofte lurt på hvorfor jeg fikk jobben.  Hva så hun i denne unggutten hun valgte å ansette?  Svaret får jeg nok aldri, men jeg det har betydd mye for meg at hun gjorde det.

Min første sommer på Flesland fikk vi storfint besøk.  Japan Airlines skulle komme direkte til Bergen med en av sine Boeing 747-400 – jumbojet som den også kalles.  Jeg hadde aldri sett en slik før, dette var stort for meg.  Jeg er ikke hundre prosent sikker lenger, men jeg har en følelse av at skiftet mitt var mer enn over da dronningen landet.  Det gjorde ingen ting, jeg kunne ikke tenke meg noe bedre å gjøre.  Jeg hadde sommerferie, jumboen var på vei, og jeg hadde et backstage pass til hele showet!
Japan airlines 747
Ved ankomst ble japanerne tatt i mot av brannbiler på vei inn til terminalen.

Japanerne returnerte et par ganger den sommeren, jeg så en tilsvarende maskin takset forbi gaten i det ventet på ombordstigning før min egen sommerferie.
I løpet av samme høst ble Widerøes bakkeansatte overført til SAS Ground Service, i hvertfall på de lufthavnene der begge selskaper var representerte.  Dette skulle bli starten på en rekke virksomhetsoverdragelser.  Så langt har jeg jobbet for:

  • Widerøes Flyveselskap
  • SAS Ground Services
  • SAS (Norge?  Jeg er usikker på hva vi lå innunder)
  • SAS Ground Handling
  • Widerøe Ground Handling

I midten der var et små endringer fra hvert selskap, det var mest administrativt tror jeg.  I praksis merket jeg ikke så mye til det.  Jeg husker dog én overgang.  På et tidspunkt ble vi skilt ut fra flyselskapet SAS, til et mer frittstående handlingselskap.  Jeg var ikke så opptatt av detaljene, så dem husker jeg ikke så godt.  Det jeg merket var hvordan vi nesten over natten gikk fra å være kolleger med de flyvende, som jobbet sammen.  Plutselig var vi redusert til en tjenesteleverandør som måtte gjennom periodiske ettersyn.  Kanskje var dette slutten på eventyret slik jeg hadde sett det for meg.  Man skulle levere et gitt produkt til en avtalt pris, intet mer, intet mindre.  Eller – det var fortsatt lov til å strekke seg for å levere et bedre produkt til kundens kunder.

Kort tid etter at jeg jeg begynte ble den siste papirbilletten skrevet ut.  Dette betød at den tiden da man kunne miste sin billett i stor grad var over.  Passasjerene fikk utstedt det stykke papir, et verdidokument, som ble vekslet inn mot en flyreise da de ankom lufthavnen.  Samtidig var det markerte det slutten på innsjekk slik jeg skulle ønske det var.  Med en elektronisk billett kunne man sjekke inn hjemmefra, pr. sms eller på internett.  å sjekke inn var ikke lenger noe man gjorde fordi det hadde en hensikt.  Det ble en ubetydelig, litt ubeleilig handling flyselskapene krevde av passasjerene før de fikk reise.  At en passasjer hadde sjekket inn betød ikke lenger at vedkommende var på lufthavnen, klar til å reise. Det var simpelthen en indikasjon på at passasjeren i løpet av det siste døgnet hadde hatt en intensjon om å reise.
Jeg er helt for forenkling gjennom teknologi, men her er jeg usikker.  Har man ved å forenkle reisen fjernet hele grunnlaget å sjekke inn?  Jeg lurer oppriktig på hva hensikten er i dag, er det egentlig nødvendig å sjekke inn lenger så lenge det ikke gjøres  lufthavnen?

I løpet av min karriere har det flere ganger blitt kåret forskjellige varianter av "most punctual airline".  Japan Airlines har flere ganger vunnet tittelen World's most punctual airline, noe jeg mener det står respekt av.  Derfor var jeg utrolig fornøyd da jeg en sommer fikk være med å snu en av JALs 777 som, hvis jeg ikke husker feil, fløy direkte til Osaka fra Bergen.  Her sett under landing.
JAL 777 landing
Jeg husker spesielt to ting angående denne flyvningen.  Det første er at vi fikk spesielt beskjed om å ikke blande bagasjen sammen for familier.  Selv om noen reiste sammen, skulle hver enkelt koffert kunne identifiseres sammen med én passasjer.  Jeg hadde ansvaret på innsjekk.  Jeg husker at jeg flere ganger ble hentet bort til en skranke for å forklare for f.eks. et ektepar at "jada, vi vet at dere skal reise sammen, men vi ønsker likevel å kunne peke på én eier for hver koffert".   Likevel skjedde dette én gang.  Vi fikk trøbbel med nettopp denne kofferten.  Da stresset jeg, men vi fikk ordnet det uten å skape ytterligere problemer.  
Det andre jeg husker var at jeg og partneren min på jobb den dagen har sendt selveste Japan Airlines før rute.  Verdien av det er jeg usikker på, men for meg både var og er det stort.  Selskapet som sendte nok mannskap til at de kunne gjort jobben selv, som likevel bare stod å overvåket alt og alle.  Et selskap hvis piloter stilte seg på rekke å bukket for sine passasjerer.  Etter fire år i bransjen følte jeg meg beæret over å få være med på det.

Jeg har fått være med på mer enn bare japanske flyselskap.  En dag ble jeg overasket med en charter litt utenom det vanlige.  jeg forbinder charterflyvninger med spania, og andre land sør i Europa.  Denne gangen fikk jeg sende Blue Panorama direkte til Mexico.  Flyet i seg selv var ikke veldig spesielt, selv om jeg ikke kommer på å ha vært borti en Boeing 767 ved andre anledninger.  Jeg husker at jeg tenkte på hvor lang denne flyvningen var.  Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb var sende denne maskinen avgårde.  Det tok så klart litt tid, så jeg hadde vært på jobb en liten stund da de tok av, men likevel var de fremdeles i luften etter at jeg hadde hatt en lang dag på jobb.  Det er ikke ofte jeg har kunnet sagt det om mine flyvninger.  Derfor bet jeg meg merke i denne. 
Blue Panorama Boeing 767

Jeg kunne ramset opp mange andre minner, men jeg kunne holdt på alt for lenge.  Jeg avslutter derfor med en helt ny oppelvelse.
Da jeg begynte å jobbe for Widerøe håndterte vi KLM, denne mistet vi dessverre ifm. at SAS var timer fra konkurs for noen år siden.  KLM så det som noe risikabelt å ha en handlingagent som kunne finne på å forsvinne brått.  
I går, første april, fikk vi dem tilbake igjen.  Jeg fikk dessverre ikke vært med på noen av flyvningene i går, men jeg håper det kommer etter hvert.  KLM kommer med mange passasjerer med eksotiske reisemål, slik at man fort kan ende med å drømme seg litt bort når man står å tar imot bagasje.  Imens mine kolleger løp rundt å var opptatt av å gjøre alt riktig, satt jeg derimot stille å håpet å få gjøre noe i det hele tatt.  Jeg hadde en tom maskin fra polske Enter Air.  De kom inn til Bergen med et lass med asiatiske turister.  De var så selvhjulpne at da de lukket døren for å dra, hadde jeg ikke gjort annet enn å slippe piloten ned på bakken, slik at han fikk gå runden for å inspisere flyet.  Jeg følte meg på grensen til overflødig den timen.
Enter air Boeing 737

Jeg hadde ikke planer om å bli værende så lenge, og selv om jeg ikke lenger fulltid ved lufthavnen tenker jeg litt som noen av mine mer voksne kolleger; "det var jo egentlig bare den sommerjobben for lenge siden".