Ingen bagasje – noen må få sparken

Ingen bagasje – noen må få sparken

Publisert:

I fjor høst skrev jeg om kolegaer som burde vite bedre.  Allerede da tenkte jeg at denne posten kommer, jeg ville bare vente til jeg opplever det igjen først.  Det kunne nok skjedd tidligere, men som vikar får jeg med meg mindre av alt.

"Noen burde miste jobben!" sa han, passasjeren som brutalt avbrøt min kollega, bare for å fortelle hvor sen bagasjen hans var. Ikke bare hans bagasje, hele flyet stod å ventet på bagasjen sin.  Som om han trengte å bli fortalt at bagasjen var forsinket.  Han visste både at og hvorfor.  Det var ikke noe han kunne gjøre med det.  Det tok rundt en time fra flyet landet til den begynte å dukke opp på båndet, urimelig lenge, men ikke noe karen på ankomstservice kunne klandres for.

I tilfelle du velger å ikke lese hele posten, la meg begynne med å si to ting;

  • Jeg skjønner at han var frustrert over hvor lang tid dette tok, det gjør jeg virkelig.
  • Jeg skjønner ikke hvorfor han valgte å stå å kjefte på karen bak skranken.

Passasjeren reiste ikke med et selskap jeg var med å håndtere, og offeret hans jobbet nødvendigvis også for et annet selskap (men det skjer og kunne skjedd med hvilket som helst selskap).  Selv om vi nesten sitter oppå hverandre, skiltene er små og uniformene like, imponerte alle passasjerene meg.  Vi har fryktet situasjoner akkurat som denne.  Der var vi to stykker på jobb fra et konkurrerende handlingselskap, vi hadde ingen ting med denne forsinkelsen å gjøre.  Jeg har sett for meg at det vil bli vanskelig for passasjerene å skille oss fra hverandre, eller å akseptere at vi ikke kan hjelpe dem, når skrankene er plassert som de er.  Det gikk helt fint denne gangen.  Et par kom med bemerkninger som "dere må da kunne komme med noe informasjon...", det var tydelig at de var irriterte.  Likevel aksepterte de at jeg ikke kunne hjelpe dem, uten videre spørsmål.  Det har ikke alltid vært tilfellet tidligere.

Tilbake til denne ekstra hyggelige passasjeren.  Det stod alt en familie ved skranken da han kom frem, de var midt i en etterlysning av flere kofferter.  Det første jeg reagerer på da er at man ikke stiller seg i kø og venter på tur.  Neida, denne passasjeren henvender seg høylytt til den ansatte over dem.  Det fremstod som litt uhøflig ovenfor disse fremmede, så vel som uvedkommende, passasjerene også.  Hvorfor kunne ikke de få bli ferdige?  Dette var forøvrig småtteri, det som satt meg ut var følgende utsagn; "Jeg vet at dette er avinor sin feil, men det  da være noe dere kan si til dem...".  Unnskyld, la meg stoppe deg der, her falt jeg nemlig av (han fortsatte...).  Hvorfor fortsette å stå å kjefte til denne personen når du har erkjent at han ikke er skyld i dette, og han har gitt deg all informasjonen han har?
(Nå beveger jeg meg på litt tynn is, og dette er utelukkende mine egne holdninger).  De menneskene en passasjer møter er så langt fra der beslutninger fattes, at det er totalt unødvendig å ta dette opp med dem.  Når du i tillegg forlanger at man løser noe på tvers av selskaper, da er det beste du kan håpe på at du ødelegger skiftet til den ansatte.  Er du riktig heldig klarer du kanskje hele dagen deres.  Jeg vet at mange gjerne vil klage der og da, fordi "DETTE MÅ BLI BEDRE!", men hvilke selskaper har en avdeling der dette er mulig da?  Selv om man kan be den man kjefter på om å "ta det videre", så betyr det ikke at det fungerer slik.  Det er for mange ledd, med nok av andre oppgaver, før meldingen når dit den må.  De fleste kundeserviceavdelinger jeg kommer på er gjemt bak kontaktskjemaer på internett.  Likevel er det der man blir hørt som kunde.  Kontakter man dem, da kan misnøyen faktisk oppfattes av en med myndighet til å gjøre noe med det.
Selv om forsinkelsen i dette tilfellet ikke skyldtes Avinor, og bagasjebåndet, var passasjeren likevel av den oppfatning.  Derfor har jeg tenkt på hvorfor i all verden han ikke kunne ta dette opp med dem, men heller valgte å høvle over første og beste person i uniform?  Avinor har tross alt et kontor like utenfor.  Ikke at han ville funnet de ansvarlige der heller, men det ville i det minste stått i stil med holdningen han gav uttrykk for.
Denne gangen skyldtes problemet underbemanning, lett krydret med flyvninger som bommet på timeplanen, og derfor møttes på lufthavnen.  Om du noen gang er passasjer, kan du anta at ansatte vil ha bagasjen ut på båndet like mye som deg.  Du må kanskje vente lenger enn planlagt, personen du velger å kjefte på kan derimot høre på slikt i åtte-ni timer.  De må gjerne jobbe hardere også, for å kompensere for lav bemanning.  Skulle du få lyst til å kjefte på dem for det også, la meg stoppe deg med en gang.  Nei, det er faktisk ingen de kan kalle på for å få hjelp.  Om det var tilfellet, ville de ha gjort det for lenge siden i håp om å slippe å gi deg en grunn til å vurdere det generelle evnenivået deres.

Da jeg begynte å jobbe på Flesland for snart ti år siden, ble jeg sjokkert over hvordan voksne mennesker kan oppføre seg.  Det gjaldt bare et fåtall så klart, men de overskygget all anstendig oppførsel med sin totale mangel på folkeskikk.  Jeg hadde aldri sett noen snakke til andre voksne som om de var uvitende barn.  Jeg lovet meg selv aldri å gjøre noe slikt selv.  Om jeg står i kassen i dagligvarebutikken, eller prøver å sjekke inn på flyplassen – jeg prøver å holde meg for god til å ta mine følelser utover en som gjør jobben sin.  Jeg velger å tro at dem jeg møter ikke bevisst prøver å ødelegge noe for meg, og derfor ikke fortjener å bli snakket til på en slik måte.  Derfor setter jeg pris på at andre viser meg den samme holdningen.  Når en passasjer kommer til meg, tydelig frustrert, men sier "beklager at jeg er sint, jeg vet at det ikke er din skyld" da får jeg lyst til å hjelpe vedkommende.  Da går jeg fra iskald, og klar til å høre på usakligheter, til å tenke på om og hvordan jeg kan begrense skaden for vedkommende.