Et fredelig samlingssted

Et fredelig samlingssted

Publisert:

Fra Dong Hoi, tok vi toget videre til Danang, en kort taxitur fra Hoi An, en koselig liten by full av lanterner og skreddere.  Jeg skulle ikke handle noe – jeg brukte naturligvis halve uken på prøving og tilpasning av ny dress.

Hoi An Lanterner

Hoi an by night

Jeg hadde gjort ganske nøyaktig null forberedelser til dette besøket, så alt var uventet.  Markedet også, spesielt hvordan tilsynelatende friske grønnsaker kunne kjøpes uten engang å stige av ens moped.  Lukten av grillet sjømat og totaktsolje var en spennende kombinasjon.

Hoi An Market

Reisefølget mitt, før vi flyttet til ut til stranden, flere minutters sykkeltur unna gamlebyen.

Reisefølget

En sykkeltur jeg gjennomførte mange ganger, ofte i stekende sol. Å sykle fort langs veien føltes som en sval bris, helt til man fikk den minste antydning til økt puls, da var alt varmt og klamt igjen.

Sykkeltur

Trafikken langs denne veien var ingenting i forhold til storbytrafikken vi hadde opplevd, og igjen skulle oppleve senere, men den var helt vill likevel.  Uansett hvor man snudde seg kunne man høre et horn.  Og der det var ett horn, var et større et aldri langt unna.  Når man til slutt nådde opp til turistbussene på næringskjeden, var trykkbølgen fra hornet alene nok til å flytte de minste mopedene ut av veien.  Noe som kan forklare hvorfor guiden vår i Ho Chi Minh city påsto at ca 30 mennesker dør i trafikken i Vietnam hver dag.

Fra bungalowen vår ved An Ban Beach, drev vi med Taxi sightseeing (drosjer kostet mindre enn anstrengelsen nødvendig for å finne en organisert tur).  Det er godt mulig at det finnes en fancy historie bak denne statuen, men jeg hengte meg ikke nevneverdig opp i den.  Kjære leser, jeg gir deg;
Lady Buddha

Lady Buddah

Statuen står plassert litt oppe i fjellsiden utenfor Da Nang.

Da Nang

Ellers dro vi til My Son Sanctuary.  En rekke templer som ble bombet sønder og sammen under Vietnamkrigen (som tidligere nevnt her).  Det var mistanke om at de beryktede Viet Cong gjemte seg der.  Bildet øverst viser noen av ruinene der.
I løpet av turen dit fikk jeg brukt en av forsikringene mine også – regnponchoen jeg kjøpte for 19,- før vi reiste hjemmefra.  Verken Christian eller Camilla hadde med seg sine akkurat den dagen.

Downpour in My Son Sanctuary

Været var ellers meget pent, som her ved vårt "home stay", bungalowene vi leide ved An Ban Beach.

Kjøkkenet, der vertinnen kom for å lage frokost til oss hver morgen.

Home stay

Jeg kunne bodd her igjen.

An Ban

Som de eventyrlystne backpackerne vi var, gikk ferden sørover fortsatt med tog.  Jeg prøvde å få kjøpt lunkent vann, som jeg kunne putte i vesken uten at den ble søkkvåt innvendig så fort kondensen la seg rundt flasken.  Dette måtte jeg bare gi opp, det skulle vise seg umulig å få kjøpt kald øl og temperert vann.  Takk for tanken kjære vietnameser, men jeg ville bare ha en flaske jeg kunne ha med meg på den lange togturen.
Her ventet vi nok en gang på et tog som var "forsinket grunnet hindringer".  Jeg lyver ikke.  Hver gang kom meldingen "The train is delayed due to obstacles.....".  Ja, hva annet skulle være årsaken, om ikke noe så generelt som hindringer?

Waiting for the train 

Jeg er redd bildet ikke helt får frem poenget mitt, men disse setene kunne legges lenger bak enn noe annet jeg har opplevd.  Brått hadde man en vietnameser i fanget – for de neste timene.

Vietnam Rail

Hadde dette toget stoppet på komfortsonen stasjon, måtte det vært rengjort grundig, grundigere enn noen gang.

Vietnam Rail 2